Lakselus er en naturlig parasitt på laksefisk i saltvann på den nordlige halvkule. Den fikk lite oppmerksomhet før den begynte å lage problemer for regnbueørret og laks i oppdrett i 1970-årene. Lusene spiser hud, slim og blod på fisken, og kan lage store sår hvis det mange av dem på en fisk. I 1990-årene ble det i oppdrettsområder funnet sjøørret med store mengder lus, og senere utvandrende laksesmolt med dødelige infeksjoner. Det ble klart at lakselus spredte seg ut gjennom merdene og utgjorde en trussel mot ville laksefisk også.
Lakselus er et krepsdyr, og vokser ved å skifte skall. De voksne lusene parrer seg på fisken. Hunnen slipper de befruktede eggene ned i to lange sekker som henger fra hennes genitalsegment. En hunn kan lage minst 11 par slike sekker, hver med flere hundre egg.
Egget klekkes og frigjør det første av tre frittsvømmende stadier, naupilus I. Naupilus II-stadiet blir til copepoditt, som finner og infiserer fisken. I disse stadiene, som kan vare i flere uker ved lave temperaturer, kan lusene spre seg over mange kilometer. De følgende stadiene, chalimus 1-4, henger i en tråd som er festet i fiskehuden. Preadult 1 og 2 og voksne lus beveger seg rundt på fisken, og det er disse som gjør størst skade. Skadene som fisken påføres avhenger også av antall parasitter per fisk, og vertens størrelse og allmenntilstand. Det er sjelden oppdrettsfisk blir skadet av lakselus i dag.
I norske oppdrettsanlegg står det til enhver tid 300-400 millioner laksefisk som er gode verter for lakselus. Dette er antakelig 100 ganger flere enn den samlede ville bestanden av laksefisk i norske kystfarvann. Selv med beskjedne antall lus per oppdrettsfisk vil dermed den totale produksjonen av lakselus på disse være mye høyere enn på vill fisk, og disse lusene vil utgjøre et enormt smittepress mot ville laksefisk.